Rauland kirke

Rauland kirke er en korskirke som ligger i Raulandsgrend i Vinje kommune i Vestfold og Telemark fylke. Kirken fungerer som sognekirken til sognet Rauland som er en del av Øvre Telemark prosti; Møsstrond kirke og Øyfjeld kirke er også en del av dette sognet. Det nåværende kirkebygget er bygget i tre og sto ferdig i 1803. Byggmester var Halvor Høgkasin og arkitekt var Jarand Rønjom. Flere kjente telemarkinger ligger gravlagt på den tilhørende kirkegården, inkludert spelemannen Myllarguten (1801-1872) og billedhoggeren Dyre Vaa (1903-1980). Utenfor kirkeplassen står det et minnesmerke for hingsten Førnesbrunen fra sagnet med samme navn

Historie

Rauland kirke er plassert på Raulandstrondi ved bredden til innsjøen Totak, på utkanten av Raulandsgrend i Vinje. I førkristen tid ble denne plassen trolig brukt som en hedensk kultplass. Etter kristningen av Norge ble det reist en stavkirke på plassen. Stavkirken på Rauland var i bruk helt fram til 1801 da den ble revet for å gjøre plass for det nye kirkebygget.

Dagens kirkebygg ble tegnet av arktitekt Jarand Rønjom fra Åmotsdal og ble oppført av byggmester Halvor Høgkasin. De bygde kirken under oppsyn av Marcus Monrad som var sogneprest i Rauland på den tiden. Det nye bygget, som er en kors-formet trekonstruksjon som har plass til ca. 200 kirkegåere, sto ferdig i 1803. Flere elementer fra den gamle stavkirken ble integrert i det nye kirkebygget, inkludert to jernstøpte krusifikser fra 12-1300 tallet. Kirkeklokken, kollektbøssen, dåpsfatet og flere av lysestakene er også hentet fra den gamle stavkirken.

På 1950 tallet ble kirkebygget restaurert i forbindelse med kirkens 150-årsjubileum. Restaureringsarbeidet ble ledet av kunstmaler Kristian Kildal og den lokale maleren Olav Fossli. I 1976 ble minnesmerket Hestedokki oppført på den antatte gravplassen til hingsten Førnesbrunen fra sagnet om samme navn. Minnesmerket består av en bautastein med et relieff av Førnesbrunen laget av billedhogger Tor Vaa. I 1984 ble kirken modernisert med et nytt danskbygd orgel og på 90 tallet ble det for første gang installert elektriske lys inne i kirken.  I forbindelse kirkens 200-års jubeleum i 2003 publiserte Rauland sokneråd boken Kyrkja på Raulandsstrondi, skrevet av Øystein og Åsta Kostveit.

Informasjon fra Wikipedia

Ding dang på gravstøtten

«Ingebjørg og Tore kom og gjekk, ikkje tok, ikkje fekk. Ding dang». Det er inskripsjonen på en av gravstøttene på kirkegården. Øystein Kostveit forteller at Ingebjørg og Thore var et par i Rauland som ikke fikk noe særlig, og ikke spurte om noe særlig.

– De var veldig fåmælte og skulle ikke ha noe blest om noe. Ding dang er siste klangen fra kirkeklokkene.

Gravstøtten er kjent i store deler av Europa, og mange turister kommer innom for å se på den. (Info fra NRK)

Førnesbrunen

Førnesbrunen er ei historisk segn frå Telemark. Segna er tidfest til Svartedauden eller Den store mannedauden, og stadfest til eigna kring Rauland og Møsstrond, serskild garden Førnes som framleis ligg ved Møsvatn. Til segna høyrer det og ein slått, gangar i 2/4-takt, som har vore mykje nytta i Telemark, men som og finst i mange variantar utanfor dei nemnde bygdene.

Segna

Då Svartedauden kom til Noreg, for drepsotta serleg hardt fram mot bygdene i Øvre Telemark.

Førnesbrunen var ein usedvanleg hest – han var særs stor og sterk, og samtidig klok utover det vanlege. I tidlegare år var det tre kyrkjesokn på Møsstrond, men det var ikkje lenger ei einaste kyrkje att når svartedauden nådde området. Da måtte alle som bøta med livet, fraktast til Rauland kyrkje, og leggjast i jord der. Vegen var lang og lika var mange – og det var Førnesbrunen som måtte frakte dei alle over Falkeriset og heilt til Rauland. Turane blei mange, og Førnesbrunen såg korleis livet der oppe døydde ut litt etter litt. Til slutt blei også eigaren til gampen sjuk – og Førnesbrunen gådde at det ikkje lenger var att ei levande sjel kringom honom. Dei la da ut på ei siste reis, med den døyande bonden på Førnes på slep, for å få lagt den bonden som hadde stelt så godt med honom i alle år, i vigd jord når han snart skulle dø. Han hadde gått vegen så tallaust mange gonger, at han kunne gå han på eiga hand. Men det var midt på hardaste vintaren og terrenget var ulendt. I ein intens kamp sleit Førnesbrunen seg nok ein gong over Falkeriset og heilt til Rauland kyrkje. Der sto det nokre karar – som vanleg klare til å ta i mot dei siste offera frå Møsstrond. Dei lempa av bonden, som hadde sovna inn på ferda, og gav Førnesbrunen eit klapp bak for å signalisere at han på ny kunne fara heim og hente dei neste som måtte fraktast. Men for fyrste gong var hingsten motviljug – han ville ikkje reise att, vel vitande om at det ikkje lenger var noko å koma heim til. Men karane på Rauland hadde ikkje fått nyss om det, og truga gampen til å koma seg av stad. Ei god stund seinare høyrde dei eit veldig vrinsk ovantil fjella. Nokre kloke hovud skjøna alvoret og kven som truleg kalla på dei. Dei fór oppover etter faret til hesten, og fann han til slutt på Falkeriset. Der stod han bergande fast og nedsnødd, med eine foten godt sokke ned i den djupe snøen. Han hadde mista eine trugen, og ikkje eingong den kraftige hingsten, kunne hjelpe seg sjølv ut av nauda. Karane frå Rauland hjelpte hesten opp, men Førnesbrunen var tydleg redusera etter han hadde kava i snøføyka. Da oppdaga dei at Møsstrond nå låg stilt og aude, og dei vende om og tok Førnesbrunen med seg.

Førnesbrunen var utsliten og han hadde også skada seg. Da dei kom attende til Rauland kyrkje, sokk han heilt utmatta saman ute på kyrkjegarden og sovna inn. Den harde dødskampen og dei mange tunge taka, hadde leita for mykje på den gjeve gampen – og med det tok den svartkledde kvinna knekken også på honom. Staden Førnesbrunen la seg ned på, har etter dette heitt Hestedøkkji, til minne om den edle hesten.

Etterkvart busette det seg nye folk på Møsstrond. På garden Førnes fann dei, nokre hundreår etter, ein uvanleg stor hestesko. Den var eit kvart alen brei mellom hakene, og det er truleg at denne tilhøyrde Førnesbrunen, da det ikkje hadde vore hest der på garden sidan hans tid. Segna om Førnesbrunen var like sterk som hesten sjølv, og historia rørte ved Telemarksfolket. Slik blei det etterkvart dikta ein slått om honom. Minnet om Førnesbrunen blei fyrst spela på langeleik, bukkehorn og munnharpe, og seinare overført til hardingfele.

I denne vemodige gangaren, høyrer ein ferda til Førnesbrunen; Pinslene han kjempa seg gjennom, nauda han opplevde på ferda, dødskampen i snøkavet og vrinska som nådde heilt til Torvetjønn på Rauland. Og i enden høyrer ein kyrkjeklokker som kalla både befolkninga og Førnesbrunen sjølv til si siste kvile.

Slåtten

Slåtten som er knytt til segna er ein gangar i 2/4-takt, som finst i ei lang rekkje utformingar over heile hardingfeleområdet. Dei mest kjende formene, som ber namnet etter segna, har ofte vore spela som lyarlæte. Einar Løndal bygde ut slåtten slik at han la inn rytmen frå sælety og hestetramp i slåtten. I alt er det 22 variantar av slåtten.

Tonalt høyrer slåtten heime i nytida og er helst spela på Oppstilt bass. Difor reknar ein til vanleg med at segna er knytt til slåtten på eit seinare tidspunkt (tonekjensla i mellomalderen var stort sett ein annan). Det har og vore framlegg om at hendinga er knytt til ei seinare pestbølgje, som det var mange av fram til 1600-talet.

Linker

• Wikipedia
• LokalhistorieWiki
• Kirkesøk
• Kulturminnesøk
• Kirker i Telemark
• Norske kirker
• Video av Rauland kirke
• Historien om gravsteinen til Ingebjørg og Thore (Litt ned på siden)

Fakta

Byggeår: 1803
Fylke: Vestfold og Telemark
Kommune: Vinje
Bispedømme: Agder og Telemark
Prosti: Øvre Telemark
Gateadresse: Kyrkjemogen 104, 3864 Vinje
Forvalter: Vinje kyrkjelege fellesråd
Eier: Rauland sokn
Sitteplasser: 220